Norges bunader
Foto: Torunn Elise Kveen
Mangfold i bunad-Norge
Norsk bunadleksikon er en samling av fem bind som presenterer over 400 norske bunader og samiske folkedrakter i tekst og bilder. Det er gjort et imponerende arbeid med innsamling og kategorisering, geografisk organisert. Dette flotte verket lener vi oss gjerne på. Fyrstekonservator og fyrsteamanuensis, Bjørn Sverre Hol Haugen, er hovedredaktør og -forfatter av Norsk bunadleksikon. Artikler fra bunadleksikonet er å finne i Store norske leksikon digitalt på nettet, med Barbro Tronhuus Storlien som faglig ansvarlig og den som står for godkjennelse av nye tillegg og redigeringer. Barbro er bunadtilvirker og leder i Norges Husflidslag. Vi har lent oss på arbeidet som er gjort med bunadleksikonet og har her gjort en grov inndeling av bunadregioner i Norge, etter fylke, med en kort introduksjon til de ulike områdene. Derfra er det lenka direkte til det som ligg elektronisk av bunadleksikonet fra de ulike områdene for at dette skulle bli en lett tilgjengelig oversikt. Til oversikt over alle bunader i Norge
Agder har en rik folkedrakttradisjon, der særlig Setesdal står i en særstilling. I Setesdal levde den tradisjonelle folkedraktskikken så lenge at den har hatt en ubrutt overgang til dagens bunad. Kvinneklærne i Setesdal er preget av den mest alderdommelige draktskikken vi har i Norge. Utenom Setesdal fins det flere bunader fra Aust-Agder. To mannsbunader regnes for å være fra denne delen av fylket. Minst 12 manns- og kvinnebunader regnes for å representere Aust-Agder og Vest-Agder: Setesdalsbunad (mann), Setesdalsbunad (kvinne), Åmlibunad (kvinne), Åmlibunad med grå trøye (mann), Åmlibunad (mann), Ivelandsbunad (kvinne), Ivelandsbunad (mann), Vest-Agderbunad (kvinne), Vest-Agderbunad (mann), Sirdalsbunad (kvinne), Sirdalsbunad (mann), Agderdrakt (kvinne).
Rekonstruert bunad fra Vest-Agder. Foto: Torunn Elise Kveen.
Innlandet
Tradisjonelt er Oppland delt inn i tre hovedområder: Gudbrandsdalen, Valdres og Vest-Oppland. Det er forskjell på draktskikken øverst og nederst i Gudbrandsdalen, og likeledes i Valdres.
Gudbrandsdalen har snørlivkjolen, der råndastakken med rutaliv er den mest kjente. Disse er overført i ubrutt tradisjon fra folkedraktskikken. Gudbrandsdalen har også flere broderte livkjoler av nyere opprinnelse.
Valdres har hatt en sterkt førende rolle for mangfoldet av broderte bunader med sin første Valdresbunad, nettopp den som Hulda Garborg komponerte tidlig på 1900-tallet.
I bunads- og folkedraktsammenheng, er Hedmark delt inn i fem draktområder, Nord-Østerdal, Sør-Østerdal, Trysil-Engerdal, Hedmarken og Solør-Odal. Kartlegginga i Hedmark er ufullstendig, men mye tyder på at det er bare Nord-Østerdal som skiller seg markant ut fra resten av Hedmark.
I Hedmark finnes ingen draktskikk i ubrutt tradisjon, det nærmeste man kommer noe slikt, er den tradisjonelle skjoldluva.
På bildet ser vi Jordesdrakt, råndastakk, damaskkjol og mannsbunad fra Gudbrandsdalen. Foto: Torunn Elise Kveen.
Rogaland
Rogaland er et av områdene i Norge som raskt har tatt til seg moteimpulser fra omverdenen. Samtidig kan det se ut som at en alderdommelig draktskikk har holdt seg lenge i deler av fylket.
Bunadene i Rogaland er mangfoldige. Noen har vært i bruk fra tidlig på 1900-tallet, med ulike variasjoner etter produsent og materialtilgang. Andre er skapt i seinere tid. Som bildet viser, finnes en rekonstruert kvinnebunad, og Rogaland er samtidig ett av de fylkene som har flest komponerte bunader fra nyere tid.
Flotte damer med rekonstruerte bunader fra Ryfylke på vandring i Oslos gater. Foto: Torunn Elise Kveen.
Viken
Akershus deles inn i tre bunadområder, Romerike, Follo, Asker og Bærum. De første kvinnebunadene i Akershus kom på Romerike på 1930-tallet. Mannsbunaden ble satt i produksjon på 1950-tallet.
Buskerud har alle kategorier bunader. Noen har vært i ubrutt tradisjon fra folkedrakt til bunad, som for eksempel kvinnebunaden i Øvre Hallingdal. Andre ble tatt opp igjen fra en eldre draktskikk.
Buskerud deles inn i fem hovedområder: Hallingdal, Numedal, Sigdal-Eggedal-Krødsherad, Nedre Buskerud og Ringerike.
Av regionale særtrekk i Østfold bør spesielt nevnes mannsjakkene, som ble kalt kjol. Det er bevart noen slike fra tidlig 1800-tall i fylket, og de har preg av både renessanse, rokokko og empire. Nettopp slik stilblanding er trekk ved folkedraktskikken rundt i landet.
Tone i Romeriksbunad ytterst til høyre. Fra venstre har vi bunader fra Hardanger, Tinn, Trøndelag, Nordland og Romerike.
Foto: Studieforbundet kultur og tradisjon.
Møre og Romsdal
Fylket er delt i tre områder: Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre.
På Nordmøre har kvinnebunaden gjennomgått flere endringer og revisjoner, slik at den i dag framstår som en historisk korrekt rekonstruksjon av draktskikken fra en periode på 1800-tallet. Mannsbunaden fins i to utgaver.
I Romsdal har Romsdalsmuseet rekonstruert draktskikken nøyaktig slik den var tidlig på 1800-tallet. De har også rekonstruert og satt i produksjon en mannsbunad fra samme tidsperiode. De broderte kvinnebunadene har vært i produksjon siden tidlig på 1900-tallet, og er det fortsatt.
På Sunnmøre fins det et stort utvalg av broderte kvinnebunader komponert med utgangspunkt i enkelte broderte elementer i den tradisjonelle draktskikken. I tillegg er et rekonstruksjonsarbeid utført av Bunadnemnda på Sunnmøre, og bunadene er nøyaktige kopier av den tradisjonelle draktskikken slik den var i første del av 1800-tallet.
Hedda i Romsdalsbunad med Bolsøybroderi. Foto: Karianne Vestavik
Troms og Finnmark
Troms og Finnmark er det fylket i landet som har mest igjen av levende folkedrakttradisjoner. Disse tradisjonene finner vi blant den samiske urbefolkningen, der en del fortsatt går koftekledd til hverdag som til fest.
Folkedrakttradisjonene blant de ikke-samiske står ikke like sterkt, og i fylket er det bare Tromsbunaden som til en viss grad bygger på bevart draktmateriale.
Mannsbunaden som kom på 1920-tallet, er fortsatt felles for Troms og Finnmark og Nordland.
Hanne i Tromsbunad. Foto: Hanne Seppola.
Vestfold og Telemark
Det har vært tydelige skiller i draktskikken mellom de ulike områdene i Telemark. I bunad- og folkedraktsammenheng er vanlig å dele området i tre hoveddeler: Øst-Telemark, Vest-Telemark og Tinn. Flere steder i Telemark kom de første bunadene i bruk mens folk stadig gikk kledd i sine tradisjonelle folkedrakter. På grunn av den statusen ullgarnsbroderiet fikk tidlig på 1900-tallet, var det den eldre draktskikken som først ble tatt opp igjen som bunad. Mannsbunaden er derimot direkte videreført fra folkedrakt til bunad. Det er nettopp rosesømmen som kjennetegner bunadene fra Telemark i dag, og som har blitt framhevet som noe av det mest særpregede i norsk folkekunst. På bakgrunn av forskning og registrering er det etter hvert blitt mange ulike bunader fra Telemark.
Når det gjelder bunader, forbindes Vestfold med to markante skikkelser på 1900-tallet: Ragnar Nordby som på 1930-tallet gjorde draktskikken til en del av oppgava han avla til filologisk embetseksamen ved Universitetet i Oslo, og Borghild Tranum Røer, som deltok aktivt i bunadarbeidet i Vestfold gjennom lang tid, og er opphavskvinne til to bunader. Opprinnelig var hun fra Romerike, og regnes som skaperen av Romeriksbunaden. Bunadene som fins i Vestfold i dag, spenner fra de to mannsbunadene som er rekonstruert i samarbeid med Norsk institutt for bunad og folkedrakt, og som har uttalelse derfra, til fritt komponerte bunader fra ulike tidsperioder. Det spesielle med Vestfold er at de fleste av kvinnebunadene er varianter av bunadene Ragnar Nordby skapte på 1930-tallet.
Smekkebunad fra Vest-Telemark.
Foto: Torunn Elise Kveen.
Nordland
Det er blant samene vi finner de sterke og særpregede folkedrakttradisjonene i Nord-Norge. Den utvilsomt best kjente bunaden i Nord-Norge kommer imidlertid fra Nordland. Lenge fantes det ikke andre bunader fra de nordligste fylkene, og den ble regnet for å høre til både i Nordland, Troms og Finnmark. Nordlandsbunaden for kvinner ble komponert i 1928, og ettersom mye av bakgrunnsmaterialet kommer fra Vefsn, blir den også kalt Vefsnbunad. Mannsbunaden fra Nordland og Troms er omtrent like gammel, og blir fortsatt regnet som en bunad for begge disse fylkene.
Kjærsti danser Nordlandspols i Nordlandsbunad, på kappleik. Foto: FolkOrg, Anbjørg Myhra Bergwitz.
Trøndelag
Trøndelag har en levende bunadstradisjon. I Sør-Trøndelag peker Røros seg ut som området som har hatt levende folkedraktskikk lengst. I Nord-Trøndelag er det gjort omfattende feltarbeidet, og det er rekonstruert flere bunader. Fellestrekket for mange av områdene i Trøndelag er at draktskikken har vært svært motepreget. Bøndene har hatt god økonomi og interesse for å følge borgerskapets motesvingninger, og dette gjenspeiles i klærne.
Røros er det området i Trøndelag som har hatt levende folkedraktskikk lengst. Derfor er også draktskikken i dette området godt dokumentert, og en kan se stor variasjon i materialer og plaggkombinasjoner i dagens bunader.
Den bunaden som nok er best kjent og oftest å se i Sør-Trøndelag, er Trønderbunaden. Den ble skapt i første halvdel av 1900-tallet, og ettersom den var lansert som bunad for hele Trøndelag, er det mange som føler tilknytning til den.
Helene i Meldalsbunad. Foto: Anne Lene Stormyrengen.
Vestland
Sogn og Fjordane har sterke drakttradisjoner, og det er vanlig å dele området inn i tre hoveddeler: Nordfjord, Sunnfjord og Sogn. Alle tre områdene har bunader fra ulike perioder av 1900-tallet. I tillegg er det arbeidet med rekonstruksjon av bunader i alle tre områdene de senere tiåra. I Sogn og Fjordane er det imidlertid ingen som har arbeidet med fritt komponerte bunader, verken tidlig i bunadhistoria eller i dag.
Hordaland er uten tvil det området i Norge som har flest bunader, litt etter som hvordan en teller, men rundt 50 stykker. De tradisjonelle draktområdene deler vi inn i Sunnhordland, Midhordland, Nordhordland, Hardanger og Voss. I Hordaland finner vi noen av de mest særpregede folkedrakttradisjonene. Noen er direkte overført fra folkedraktene, noen ble tatt opp igjen så tidlig at en visste godt hvordan den tradisjonelle klesskikken hadde vært, og andre er rekonstruert på ulike måter. Rekonstruksjoner og bunader i ubrutt tradisjon lever side om side.
Kjekke karer i mannsbunad fra Nordfjord. Foto: Torunn Elise Kveen
Oslo
I Oslo var lenge Oslodrakten fra Steen og Strøm den eneste bunaden, i tillegg til den mindre kjente Sørkedalsdrakten. I de siste tiåra har det imidlertid kommet flere tilskudd. Eva Lies jubileumsdrakter tar utgangspunkt i stoffer fra Hjula Veveri. Akerdraktene har også utgangspunkt i vevde stoffer, men med et annet utgangspunkt.
På dager da mange kler seg i bunad, er naturlig nok hele landet representert i Oslo, så om folkedrakttradisjonene er svakest her, så er bunadbrukerne mange.
Foto: Torunn Elise Kveen. Et mangfold av bunader pryder Oslo på Fagdagane i bunad og folkedrakt 2019.
